Kroatia og Bosnia 2015

St. Valentinsdagen, også kalt alle hjerters dag, markeres 14. februar som en feiring av kjærlighet og romantikk.

Denne dagen vet også våre turoperatører å utnytte ved å tilby alle oss reisefrelste billige og fristende turer i alle retninger, både hit og både dit og ellers også andre steder, i et utvalg som får reisefeberen til å stige i takt med antall timer foran internettskjermen. Nettopp slik det er ment å fungere.

Ett minutt over elleve trer jeg inn i heimens lune arne, uvitende om tingenes tilstand og min kjæres dype konsentrasjon, jeg burde nok tatt til etteretning den dype furen mellom øyebrynene, men i stedet ramler det et amputert «Hei, god morgen! Hvordan....» ut av min blide munn, mer rekker det ikke å komme ut, før et ampert og aggressivt «HYSJ! Vær stille! Sitt!» i 76 desibel slår meg i bakken, eller rettere ned på nærmeste sitteredskap, og mer enn tredve års erfaring har lært meg at der blir jeg sittende pip stille til faren er over.

To minutter senere utbryter den reisegale «YESSS! Det gikk!» og en high five blir utvekslet i en blanding av jubelrus og forvirring. Så viser det seg altså at damen med reiselyst har fått igjennom bestillingen til den nette sum av tohundreogførti kroner....joda, fly tur-retur Split med leilighet en uke for 240 kroner og vi er klare for vår fjerde tur til Kroatia.

Boska Voda og Brela

Vi ankommer Split på ettermiddagen og hopper over i en på forhånd leid bil, en Peugot 208 som viser seg å være svært så romslig og komfortabel. Ving skulle ha 580 kroner for å frakte oss med buss tur-retur Boska Voda der leiligheten vår ligger, jeg droppet Vings gode tilbud og leiebilen fikk jeg for 670 kroner.....

Boska Voda og Brela er to koselige badesteder nær hverandre, tidligere fiskerlandsbyer, med fine strender og et relativt rikt utvalg av spisesteder, egentlig svært godt egnet til en ukes strandliv, hvis det er det man er ute etter.

Hele den dalmatiske kysten er preget av frodig, grønt landskap med bakenforliggende høye fjell, og et azurblått hav med utrolig klart vann.

Bebyggelsen er typisk middelhavsk, hvite og pastellfargede hus med rød takstein setter et idyllisk preg på hele området.

Makarska

Her var vi på besøk for ti år siden på bobilferie og vi er spent på om byens sjarme nå er blitt en turistgetto. Men heldigvis, byens sjarme er intakt, ogvi traver gate opp og gate ned og bare nyter av gamlebyens sjarm før vi ender opp i havnen. Her hvor det før lå fiskebåter er det nå bare sightseeingbåter som alle kan gi oss en opplevelsesrik dag på sjøen, med og uten alkohol, men vi takker pent nei. Fiskerne er borte, men kanskje skal vi være positive til sightseeingbåtene, for Adriaterhavet er snart tomt for fisk, så her finner de muligheter for inntekt via turistene. Hotellverten vår i Boska Voda er bekymret for utviklingen og hevder at 95% av inntektene til Kroatia kommer fra turismen.

Vi finner ut at det blir for kjedelig med stilleligging i Boska Voada, så vi booker hoteller i Mostar (Bosnia), Trogir og Split for de tre siste dagene av turen. Hotellverten blir bekymret og urolig når vi forteller at vi kommer til å forlate hotellet, hva er feil, liker vi ikke plassen, hva kan han gjøre? Vi må ta fram båre diplomatiske evner og får beroliget verten; vi ender opp med en lang, hyggelig og ikke minst interessant prat og blir ønsket lykke til på reisen. Det viser seg at han er katolsk kroat, kona er bosnisk muslim, så disse endte opp i Tyskland under krigen. Fremdeles er de bosatt i Tyskland, men kommer til Kroatia hver sommer for å drive sitt lille leilighetshotell og besøker selvfølgelig Bosnia et par ganger i året, hvor de treffer gamle venner og familie.

Tilbake til Makarska; jovisst er det hyggelig, vi får god mat og sola skinner, men det genuine folket og livet vi opplevde for mer enn ti år siden har forsvunnet. Alt er i endring, og så også Kroatia.

Bosnia og Herzegovina

Med Mostar som mål denne dagen drar vi over grensen og inn i ukjent terreng. Det som er iøyenfallende er den flotte, urørte naturen, den grønne frodigheten og relativt store avstander mellom bebyggelsene. I tillegg er det stort sett gode hovedveier, og en trafikkultur som ikke skiller seg fra vår egen, noe som gjør selve kjøreturen til en hyggelig og interessant opplevelse.

Her er det fattige blandet med det moderne, og med en arbeidsledighet på 56% så sliter landets ungdom med å omsette utdannelse til arbeide, noe som bidrar sterk til at de unge gjerne flytter ut til andre land i Europa for, som de selv sier, «å etablere et liv». De ser lite håp for fremtiden her, etter at demokratiseringen etter krigen på 90-tallet har feilet i sine målsettinger. Det som en gang var Jugoslavia med full sysselsetting der folket hadde det nødvendige, er nå et desillusjonert folk med ønske om å få tilbake det de hadde under Tito. Ikke vanskelig å forstå....

Mostar

Dette er den byen i Balkan som ble hardest rammet av krigen i 1992-95. Store deler av bebyggelsen ble jevnet med jorden og byen er i dag fortsatt preget av utbombede bygninger, noe som tildels er bevisst valgt for ikke å glemme, og for å gi besøkende beskjed på hva som har skjedd i nær fortid.

Den kjente gamle broen fra ottomansk tid ble totalt ødelagt under krigen, men siden renovert til sin opprinnelige form. Fra toppen av broen kan du se ungdom stupe ned i elva under, selvfølgelig mot betaling, men dette stammer fra en gammel tradisjon der gutten viste seg som mann ved å utføre stuntet.

Tross i ødelagte bygninger, er Mostar en usedvanlig trivelig by å bevege seg rundt i, sterkt påvirket av langvarig ottomansk herredømme som den er. Fra takterrassen på hotellet vårt kunne vi telle ikke mindre enn fjorten minareter i relativ nærhet, noe som gjorde oss ekstremt skeptiske med tanke på alle bønner og meldinger som blir utropt fra disse byggverkene til alle døgnets tider med volumet på det høyeste....men bekymringene ble gjort til skamme, for her hadde de ikke samme opplegg som for eksempel i Istanbul, der nattesøvnen ble sterkt lidende, derimot en litt dempet greie om formiddagen og ettermiddagen som bare var av hyggelig og eksotisk karakter.

Kirsten hadde av inngrodd vane forberedt turen, og ett av punktene hennes var en omvisning av en yngre kar i et nyetablert lite firma, iHouse, for å ta oss

med på historien om Juguslavias død, og historien frem til i dag. Det skulle vise seg å bli mer enn interessant og lærerikt, de to timene gikk på et blunk og vi må berømme mannen for hans entusiasme og imøtekommenhet på

nærgående spørsmål, og vi fikk et unikt innblikk i et tankesett som tidligere var oss relativt fjernt og uforståelig til å bli noe vi kunne identifisere oss med

og forstå, så stor takk til iHouse, i og med dette så har nok vår toleransegrense ytterligere ekspandert.

Overraskelsen her var vel folkets savn av Tito og den organiseringen han hadde av samfunnet. Våre motargumenter om ytringsfriheten ble sablet ned og snudd til hva betyr vel pressefriheten og individets rett til meninger hvis du ikke har tak over hodet, jobb å gå til, helsevesen som tar vare på deg osv...her kom vi til kort, noe som skjedde gjentatte ganger under turen. Og for å ha sagt det, savnet av Tito ble nevnt av nesten alle vi snakket med.

Nok en velfundert greie fra Kirstens side, som den matglade hun er, var et besøk på en av byens beste restauranter i gamlebyen. Dette er en side ved henne jeg setter stor pris på, og jeg liker godt når maten er perfekt og servitøren er lun, har glimt i øyet og samtidig ikke påtrengende. Takk Kirsten, for en knallbra matopplevelse! Og prisen? ....ikke mer enn omtrentlig 150 norske for en treretters!

Joda, man slipper neppe unna litt shopping når man er ute og reiser i billige land, ingen unntagelse i Mostar. Sko ble handlet, klær ble handlet, gode greier av velkjente merker til en utrolig pris. Muligheten skal benyttes!

Potpolje

En handelsmann anla dette idylliske stedet engang da området var underlagt Det Ottomanske Rike. Potpolje utviklet seg til et ørlite separat samfunn for å kunne ivareta de nødvendige funksjoner som krevdes i datidens handel.

Medugorje

Rundt midten av 1920-tallet etablerte stedets lille prest en kirke på dette stedet. Han bygde, til stor undring fra befolkningen, en kirke som var mange ganger så stor som behovet dengang, og han ble selvfølgelig også utsatt for endel kritikk. Men han var en mann av stor tro, og påsto at en gang i fremtiden ville kirken fylles til randen og bli for liten.

Etter den annen verdenskrig begynte aktivitetene så smått å vokse her, og etterhvert har kirken fått en svært høy status i den katolske sfæren. Dette er den kirken i verden som gir flest syndsforlatelser....ikke dårlig! Det er store mengder pilegrimmer som årlig besøker stedet, og det foregår noe hele tiden.

Her har man også bygget noe vi aldri har sett før, nemlig spesielle avdelinger for syndsforlatelser hvor man hendvender seg etter det språket du snakker, og her er det mange språklige dører! Med andre ord, her er syndsforlatelse gitt maksimum effektivitet.....

Et annet påfallende besøkssted her er et imponerende senter (det ligner på SOS barnebyer) som er bygget i utgangspunktet for å ivareta familieløse barn etter krigen. I dag er behovet litt anderledes, og hjelpen blir gitt ved å gi dem et hjem (det er bygget separate leiligheter i små hus til hver enkelt familie) der de bor og fungerer med familien. Det grunnleggende her er å gi dem et fast holdepunkt i religionen og familien.

Det er utrolig at vi skal til fattige land i Europa for å finne noe slikt, i rike Norge har vi ikke engang evne til å tenke tanken....vi er oss selv nærmest....

Noe av det mest fascinerende med å reise er menneskene en møter, og her var det en kvinne i 40-årene som av troen ville bruke sin tid til å hjelpe andre. Hun tegnet og forklarte fra A til Å og svarte åpent på våre til tider nærgående spørsmål. Her stod vi to fremmede og diskuterte religion, nysgjerrige på hverandre, jeg med min skepsis til den katolske kirkes syn på skilsmisse, abort, avlat, penger og makt, og hun med sin nysgjerrighet på om jeg som protestant var så forskjellig fra henne. Korte møter, men det gir forståelse og lærdom som en bærer med seg.

Kravice

naturpark med sine karakteristiske vannfall er et must når du allikevel er i området.

Trogir

Nå var vi kommet frem til et av høydepunktene på turen, «en vakker middelalderby med en helt spesiell stemning» ifgl.avhøydepunktene på turen, «en vakker middelalderby med en helt spesiell stemning» ifgl.  høydepunktene på turen, «en vakker middelalderby med en helt spesiell stemning» ifgl.Politikkens reisehåndbok.Hotellet var booket midt i sentrum og i og med byen ligger på en øy og ble bygget lenge før bilens tid er det bare å traske og gå gjennom trange smug. Javist var det sjarmerende og sikkert en riktig flott plass på 12-1400 tallet. Nå synes jeg det var en turistfelle med resturanter i alle tenkelige og utenkelig steder. Knøtt liten by med 1 resturant vinterstid og 56 sommerstid pluss , puber, isboder,suvernirbutikker og nytt for oss i Kroatia, innkastere. Dette var skivebom men som Kjell trøstet meg med, du må bomme en gang i blant for å få de gode opplevelsene også.

Kvelden ble brukt til å lese seg opp på Diokletian, for nå var Split og hans palass neste mål.

Split

er en stor by, men det som er av interesse for oss er gamlebyen, som egentlig er den romerske keiseren Diokletians palass.  For de som har glemt det: Diokletian var den som omorganiserte Romerriket, delte det i to med en Augustus som styrte den ene delen og en Cesar den andre. Diokletians forbilde Nero er kjent for de fleste. Diokletian gikk Nero en høy gang i forfølgelsen av de kristne. Han gav fra seg keisertittelen og flyttet til palasset han hadde bygd (det som i dag er Split) i 305, hvor han levde frem til 313.

Det var med en viss skadefryd jeg trådte inn i Diokletians mausoleum som stort sett er bevart slik det var. En viktig endring er dog at mausoleet i dag er vigslet og heter St. Domniuskatedralen. Det hender skjebnen peker nese, keiseren som utsatte de kristne for ekstrem og voldsom forfølgelse, ligger i dag i en ukjent grav og hans gravkammer er blitt en kirke.

Gamlebyen har mye mer å by på, ventianerne var jo her, arkologisk museum har funnene fra den romerske oltidsbyen Salona.

Alt i alt har vi hatt en fin uke, og jeg vil i denne anledning gjerne rette en takk til Ving, som la til rette for en vellykket opplevelsestur med sitt Valentintilbud, uten dere hadde nok Kroatia måttet vente!

Vi gleder oss til neste tilbud, og vil være på pletten klokken elleve også neste år!

Vi ønsker dere alle; gode venner, familie og Ving-ansatte en riktig god sommer!

Chateaux-Chinon, Frankrike

Francois Miterrand  har samlet en anselig mengde personlige gaver fra tiden som Frankrikes president. Disse er forært til hans hjemby Chateaux-Chinon i et flott museum som er vel verdt å besøke

Vi forlater Ruhr og kjører inn i Belgia. I flere uker har jeg drømt om blåskjellunch i dette landet. Ingen serverer blåskjell som Belgia; ferske, servert med pommes frites og et utvalg av 10-20 forskjellige sauser de kokes i. Tenna løper i vann, billig er de og, Kjell's forslag om deling av en porsjon blir avist, dette skal bli etegilde. Fra Belgia skal vi kjøre Luxemburg på langs, en ny vei for oss, med nye opplevelser. Garmine får koordinatene for kveldens overnatting, rett over Franskegrensen.

«Mitterrandmuseet, det vil jeg se, dit reiser vi, kan du finne det?» Dette museet ligger i en liten fransk landsby hvor Francois Mitterrand ble født og siden ble borgermester. Som fransk president mottok han en masse gaver fra andre statsledere og ellers viktige personer, og deler av disse gavene er samlet på museet i denne lille landsbyen som ingen av oss husker navnet på. Etter litt leting finner jeg museet og finner samtidig noe nytt om Tempelridderne. Katarene og Tempelridderne, så forskjellige, Katarene som forkastet den materielle verden og Tempelridderne som ikke kunne få nok av de materielle goder. Begge ble de bannlyst av Vatikanet og Paven og begge fikk de en hær sendt ut etter seg, målet var å utrydde hver eneste en. Begge har de satt mange og tydelige spor etter seg i Frankrike. Nå er jeg rask til og fordype meg i historie, tiden flyr og jeg dukker ikke opp av boken før gemalen undres over at Belgia skilter veiene på tysk. Godt tilbakelent med cruicekontrollen på har gemalen fulgt Garmines anvisninger mot overnattingsplassen i Frankrike, hun var ikke informert om blåskjell og Luxembourg på langs og fant ut at vi sparte 2 minutter på å kjøre inn i Tyskland for så å krysse grensa til Frankrike. Skyldspørsmålet blir ivrig debattert de neste minuttene og mens to stabukker diskuterer Danmarks og Belgias skilting, GPS som hjelpemiddel, Schengenavtalen og fravær av landegrenser, nærmer vi oss Frankrike. Våpenhvile blir inngått og via en omvei kjører vi inn i Echternach i det nedre hjørnet av Luxembourg. Herfra følger vi elva Mosel til Frankrike. Reisehåndboken beskriver turen som en av de vakreste strekningene i Luxembourg, noe som får Kjell til å ymte frempå om det nå var så farlig at vi ikke fikk se landet på langs, han liker Lågendalen bedre.

På vei til Chateau-Chinon og Mitterrandmuseet passerer vi Bourgogne's vinhovedstad Beaune. Denne byen fortjener egentlig et stopp, vi har vært her tidligere, men vær og tidsnød gjør at vi velger å kjøre forbi. Beaune er spesielt kjent for to ting: vinkjellere og Hotel-Dieu (Guds Hotell), som ikke er et hotell, men et meget spesielt og rikt utsmykket sykehus bygd i 1443. Vi kjører nå langs Côte d'Or, den gyldne skråning, hvor man finner flere verdensberømte Bourgogne slott. Côte d'Or er en liten skogkledt fjellkjede som gir ly for vinden og beskytter vinstokkene. Det er varmt, tørt og jorden er kalkholdig, noe som gir ekstra smaksrike, flotte druer, som så blir til noen av verdens dyreste viner.

Personlig synes jeg mye av dette er juks og bedrag og har problemer med astronomiske summer som forlanges for en flaske. Etikkettene prydes av Grand-Cru og Premier Crue, to toppbetegnelser for franske viner. Nå er det faktisk slik at det er det enkelte druejordet som får denne betegnelsen, og den følger arealet og druen helt uavhengig av årets kvalitet.

Musee du Septennat (Mitterandmuseet) ligger i et gammelt kloster i den lille byen Chateaux-Chinon. Her finnes morrsomme, kostbare og antikke gaver Mitterrand mottok i de 14 årene han var Frankrike's president. Skandinavia har tydligvis ikke tradisjon for kostbare gaver, fra Norge består gaven av bilde av Kong Olav, den svenske gaven er en krystallvase med bilde av det svenske slott,

og fra Danmark kommer det et kakefat fra den kongelige porselensfabrikk. Nei, da er det artigere med de fattige afrikanske land med sine utstoppede løver, geparder,buer/piler,masker, elfenben etc. Russland, Asia og enkelte av araberstatene, de kan virkelig dette med gaver: antikviteter, hele stuemøblement av det flotteste treverk med innfelt elfenben og rike utskjæringer. Utstillingen er både interessant og morsom og vel verdt vårt besøk nr. to.

Regnet øser ned, det lyner og tordner, og vi nærmer oss Tempelridderborgen som var årsaken til tidligere disputter, en by og en festning som står slik den ble forlatt. Borgen er åpen for publikum og det kreves ingen spesiell søknad for og komme inn på området.

Kjell er velvilligheten selv, selvfølgelig skal vi besøke borgen. Jeg vet han gjerne vil komme seg til Spania, vi får besøk og han vil helst komme ned noen dager før. Han er tålmodig og snill han mannen min.

Jeg dropper borgen, det øsregner, regntøy har vi med oss, men brillene kommer til å bli umulige å se igjennom og uten dem ser jeg ingen ting.

Så Viva Espaňa , vi er på vei...........

Bremen, Tyskland

Avreise

Endelig er dagen her som vi har lengtet etter, On the road again , Kjører E6 den snareste vei , en bussjøfør en bussjøfør....... melodiene går gjennom hodet mens Superspeed frakter oss til Hirtsals. Skuldrene er oppunder ørene og stresset nekter å fjerne seg. Har du husket?, hva har du glemt?, da får vi kjøpe nytt!, hva er det verste som kan skje? Joda, vi er i reisemodus.

Det er jo alltids tid til gourmetopplevelser underveis ...

Av ferja og 30min. kjøring til overnattingsplassen. Kjell utnytter halvtimen godt med et sterkt verbalt kåseri om deling av kjøring, null stress, middagshvil og kunne gjøre hver sine ting, ...og jeg som trodde han var trøtt på ferja!

Med gårsdagens kåseri i bakhodet tar jeg klokelig rattet neste morgen, sånn rundt klokka 10 kommer snorkelydene, det er nok her middagshvilen kommer inn. 3 timer senere blir jeg litt usikker; kanskje det passet bedre dette med å gjøre hver sine ting; han sover og jeg kjører.

Gamlefar våkner opp etterhvert, overrasket over danske veimyndigheters vilje til å skilte på tysk.

Nå har jeg fått beskjed fra min mor om at disse reisebrevene ikke må være så lange, det er jo så mye tekst som skal fordøyes, så det er best vi kommer igang med Bremen.

Fra Bremen

Bremen

Tilfeldig oppdaget vi at Bremen var en gammel Hansaby. I vår uvitenhet var vi skråsikre på at disse byene lå som perler på en snor langs Østersjøen og at vi hadde vært i de fleste. Med denne vår nye viten var Bremen brått satt som første stopp på turen.

Garmine var i godlune og loset oss rett til oppstillingsplassen, og i solskinn og 36 grader (i skyggen) inntok vi byen. Rådhus, kirker og gamle smug måtte gi tapt til fordel for de lokale bryggerier, 36 grader fordrer et solid væskeinntak.

Plutselig kom jeg i tanker om at 3 liter væske i løpet av en time faktisk kan koste deg livet og bragte umiddelbart denne viktige kunnskapen videre til gemalen. Etter litt filosofering over problemet kommer det lakonisk; det kan umulig gjelde øl.

Fra bargata i Bremen

Utover kvelden trakk det seg opp til lyn, torden og regn. Vi satt på en bierstube langs elven godt under en parasoll og nøt synet av naturens krefter. Forslaget om taxi ble nedstemt, gamlefar følte seg som 20 og så frem til en relativt våt spasertur hjemover, rent deilig skulle det bli å vandre i styrtregnet mens himmelen lyste opp i taggete lyn og det drønnet rundt deg. Joda, vi spaserte.....

Vi var to dager i Bremen, som viste seg som en svært så koselig by, og vi reiser gjerne tilbake ...

Solgården og Vilajoyosa, Spania

Etter en strålende varm og solrik dag i Peniscola går ferden videre sørover mot Benidorm og stedet der Solgården ligger som et skinnende hvitt, dog lavmælt, praktpalass i solens svinnende kveldsstråler.

Vi er på vei for og besøke far/svigerfars foretrukkne feriested. Et par dager var satt av til dette eldresenteret under den spanske sol. Fire dager og litt ydmyke etter å ha blitt slått i både spasertempo og minigolf av den eldre garde kom vi oss videre, vi skulle gjerne blitt lenger.

Dette er stedet vi skal til når vi trenger trygghet og noen som tar vare på oss.

Svigerfar hadde ordnet med parkering for oss inne på området og dette er den beste campingen vi har vært på..

Solgården ligger praktfullt til i åssiden ved Vilajoyosa

Et opphold her kan nok i utgangspunktet virke dyrt men vi fikk se hva tilbudet omfatter og hvordan det er tilrettelagt, så nei, vi synes faktisk det må være verdt hver krone. Gå inn på Solgården.no hvis dere kjenner noen som kunne tenke seg en reise hit.....

Har du lurt på hvorfor gull måles i karat?? Hørt om Johannesbrødtreet, et stort tre med belgfrukter som blir 10-15 cm lange. Inne i belgene finner du bønner og disse bønnene veier nøyaktig det samme, alle sammen, år etter år og det er denne bønnens vekt som måles/veies i karat. Det lærte jeg i Sansehaven på Solgården..

Svigerfar briljerte i minigolf

Villajoyosa viste seg og ha en riktig så trivelig gamleby, trange gater og sterke husfarver preget bildet. De sterke husfarvene skyldes vistnok at fiskerene skal kunne kjenne igjen sine hjem der ute på havet.

Caterpillar er sommerfugllarver som er giftige, her i et typisk rede

Benidorm ligger bare noen kilometer vekk og hit skulle jeg (Kirsten) til tross for Kjells motstand og svigerfars understrekning av at det var bare skyskrapere. Selvfølgelig fant jeg byen sjarmerende og parken/utsiktspunktet Balcon del Mediterraneo som ligger på en høyde mellom de to strendene ga panoramautsikt over området. Skal jeg være erlig blir ikke Benidorm belemret mer flere besøk, dette minner mer om Manhatten en en Spansk fiskeby.

Vilajoyosa

Vilajoyosa er en typisk kystby med trivelige trange gater og smug

En liten pause på en av byens mange plazaer

Peniscola, Spania

Sno og gufs, regn og vinterkulde, hutrende kvelder og iskalde morgener, dynejakker og ullstrømper, alt dette er bare noe av det vinteren i Vilanova i la Geltru har hatt å by på for oss solsøkende og varmelengtende nordboere. Loddet er kastet; vi reiser fra plassen med god samvittighet, dog etter en noe tårevåt avskjed med våre nye britiske og svenske venner, og vær- og klimamessig ser vi på Syd-Spania og Portugal omtrent som folk under emigrasjonen så Amerika som Mulighetenes Land. Men hva fant de der, disse fattige, men brave europeere som ga seg Atlanterhavet og Det Store Ukjente i vold? Er vår værskjebne lenger sør et like usikkert sjansespill som det våre forgjengere gamblet på på vei over dammen? Og hva sier Giske til spill av denne typen? Jeg ser for meg avhengighetsdannelse like rundt hjørnet....

Ikke desto mindre; innsatsen er ugjenkallelig plassert, og de første dagene bringer med seg et hell hverken jeg eller noen jeg kjenner har hatt på travbanen eller i lotto.

Peniscola

er en sjarmerende liten kystby med gamlebyen plassert på en liten halvøy, der toppen er omkranset av borg som blant annet noen hvikledde riddere med rødt kors holdt til en gang i tiden. Men historie er Kirstens ansvarsområde, jeg sørger kun for bilder....

Pave Benedict XIII og Kirsten

Og jeg deler så gjerne litt historie med alle som gidder å lese, Kjell setter pris på avlastning og lidelsesfeller.... Jan Guillon og bøkene om Arn har skylden for den interessen jeg har for tempelridderne, vi skal følge dem litt i Portugal også.

Tempelridderne bygde borgen på noen ruiner av en arabisk festning på slutten av 1200-tallet. Det mest uvanlige med borgen er plasseringen, riddernes fremste oppgave var og trygge pilgrimmer og da spesielt på ruten til Santiago. Nå gikk det ikke mange tiår fra borgen var ferdig til ridderne ble bannlyst av pavestaten og gikk en dyster skjebne i møte. Bålbrenning, halshugging itillegg til bannlysning og kirkens løfte om tilgivelse og evig liv for alle som gikk i strid mot ridderne førte til at ridderordenen forsvant men siden gjennopstod som Kristusridderne i Portugal.

Borgen ble siden residens for nettopp en pave og på nytt til besvær for den katolske kirke.

Pave Benedict XIII, valgt på slutten av 1300, ble avsatt i 1414 men hevdet frem til sin død i 1423 sin rett til pavetilttelen. Han bodde og utførte sitt embete på borgen. Faktisk er han den eneste paven jeg vet om som er avsatt, noen som har hørt om andre?? 

Peniscola ligger vakkert til på en halvøy

Et dødens venterom, fangebur fra middelalderen

Vinfestival i Sitges

Sitges er en koselig by med trange gater og smug, en flott strandpromenade og et yrende folkeliv. I september avholdes den årlige vintråkkerkonkurransen. 

IDe er jo pene og rene disse tråkkerne når de starter ....

Ti lag hver bestående av fire personer konkurrerer om å skvise mest mulig saft ut av en tilmålt mengde druer. Dette er en lokal folkefest med høy støyfaktor, og konkurransen skrider fram under tilrop og jubel fra folkemengden som har samlet seg rundt konkurrentene. En overivrig bestemor forkynner høylydt og vedvarende at sønnesønnens argeste konkurrent må diskes for juks, og etter mye frem og tilbake, med snakk og motsnakk gjennom høyttaleranlegget, trekker det juksende lag seg.

Sønnesønnens lag vinner og bestemor er strålende fornøyd.

... men etterhvert blir det ganske grisete ....

Vin og tåteflaske

 

En av Spania's største vinprodusenter (og den største i Penedés), Torres, står for arrangementet, og etter konkurransen kan man smake forskjellige typer vin fra deres produksjon i Spania, Argentina og Chile. Vi benytter anledningen og bevilger oss noen glass, og konkluderer med at vår smak heller mot Muscatel, en søtlig dessertvin som er ypperlig som kosedrikk.

Kirsten i god driv i Sitges

Besøk i Vilanova, Barcelona

Gamle naboer og gode venner på besøk 2. - 9.september

Rune og Elisabeth er på vei til en ukes samvær, og er blitt lovet litt losing i ukjent terreng. På forhånd har vi innhentet litt informasjon om hvordan treningsgrunnlaget deres er, med tanke på vårt eget sviktende, og hvordan løpet skal legges opp. Jeg hacket meg inn på Runes treningslogg, hvor jeg hentet følgende notat, som jo vitner om langsiktighet og gjennomtenkt forberedelse :

« ..siden begynnelsen av juni vil jeg anta vi har tilbakelagt omtrent ca 3000 km landeveisritt (i bil), 70-80 timer i maritimt miljø (i båt og strandstol) og 20 - 25 km til fots. Så vi frykter ingen formsvikt, formen er på... «

Hvilket ord, det siste i hans loggnotat, ble borte i eteren under en ellers vellykket hacking? Vi frykter det verste og mener med stor grad av sikkerhet at det skal være «topp».

Så følger noen nesten søvnløse netter og neglbitende dager; hvordan skal vi klare å holde tritt? Ingen vei tilbake, det må utarbeides et nådeløst program og settes målsettinger.

Fra landing til ankomst campingplassen er det to og en halv time, eller ble det tre?, inkludert innkjøp av diverse til å putte i kjøleskapet. Det blir en avslappende ettermiddag og kveld, varmen setter begrensninger på aktivitetsnivået, som innskrenker seg til en kort introspasertur på campingen samt mat og drikke.

Vilanova står på programmet dagen etter, og vi må komme i gang skal vi oppnå målsettingene som er nedfelt i i et nitidig utarbeidet program, vel vitende om at våre gjester har et annet og bedre kondisjonsgrunnlag enn deres guider. Vi satser på å gå høyt ut på banen, i den forvissning om at angrep er det beste forsvar, og svinge pisken fra første stund. Våre kalkulasjoner innebærer selvsagt en viss risiko for at vi faller for eget grep, men dersom strategien lykkes, kommer vi til å sole oss i glansen av....tja....selvtilfredshet, kanskje?

Da skjer nettopp det som skal ta luven fra oss; i nesegrus beundring og med geipen på haka ser vi våre gjester kommer joggende fra hytta de bor i, i strålende form og upåklagelig stil ; « .. er dere klare?»

Bussen til byen, vandre gatelangs, sitte ved vannhullet på en stille gatekafé, med andre ord en rolig oppstart. Våre hoders sindige strategi er revurdert og målsettingene nedjustert, helt automatisk og ubevisst., fremkalt av varmen og sikkert gammel vane.

På veien ned mot havneområdet passerer vi byens eldresenter, en gammel fornem bygning med staselige utsmykninger og fantasifulle figurer i hagen. Vel inne i dette flotte uteområdet pirker en gammel kall oss på armen og hevder med vennlig bestemthet at vi absolutt burde gå inn for å se interiøret, og med stolthet i stemmen gjør han det klart for oss at fotografering er helt OK.

For sikkerhets skyld får vi personellets smilende bekreftelse på denne invitasjonen i det vi går inn, som de beskjedne nordmenn vi er ønsker vi jo ikke å ta oss til rette.

Og det er i sannhet et smakfullt og stilrent interiør. Her hersker det en rolig og harmonisk atmosfære; vi aner at norske kommuner, om de skulle se dette, antagelig ville fornekte eksistensen av slike herligheter i et i forhold til Norge fattig land. 

Slike eldreklubber finnes i alle spanske byer, blir vi fortalt, selv om de nok ikke er like flotte alle sammen.

Badetøyet er pakket og stranda venter, badevannet (henimot 30 grader) kan ikke tilby særlig grad av nedkjøling fra en stekende het sol, men vannet er haifritt og fristende.

Kirsten har bursdag, og dette skal ikke gå upåaktet hen, det sørger Rune og Elisabeth for ved å be oss ut på en bedre middag med tilbehør noen dager etter. Pika Tapa heter restauranten som ligger midt på Vilanova's waterfront, og maten her er upåklagelig, kaninkjøttet jeg spiste husker jeg framleis som spesielt godt.

Kirsten har i flere år stukket penger til en eldre herre som spiller fiolin i en av gågatene i Vilanova, og denne felegnikkeren kan gjenkjenne Kirsten på flere hundre meters avstand, for når hun kommer gående lyser gnikkerens ansikt opp i et innsmigrende smil, dette smilet belønnes jo hver gang med en euro eller to, så hvorfor ikke? Ved en av tilværelsens pussige tildragelser skjer det at dette ukjente mennesket akkurat denne kvelden, på Kirstens bursdag, og på denne restauranten, Pika Tapa, der vi sitter og spiser bursdagsmiddag, kommer bort til vårt bord og spiller en hyllest til min bursdagsfeirende kone. Veldig hyggelig, og hadde han visst at du feiret bursdag Kirsten, hadde han glatt avstått fra pengene.

Middagen avsluttes og toppes med en brandy av Rune's favorittmerke, en Carlos som jeg ikke lenger husker nummeret på (var det 1? eller 3?), denne kan trygt anbefales videre til andre interesserte!

Så er det klart for kveldens lille språklige utfordring, i det jeg blir bedt om å skaffe en taxi til oss. Det må gjøres på spansk, tror jeg, og setter i gang de små grå....i løpet av det halve minuttet det tar å tenke ut denne enkle lille formuleringen, har de andre blitt enige om å tilkalle kelneren for å få regningen. Konsentrert som jeg er om disse syv spanske ordene i sirlig rekkefølge, har jeg ikke fått med meg dette, og det slår meg heller ikke et det kan være fornuftig å betale før vi reiser. Når kelneren dukker opp, ser jeg det som ytterst nødvendig å få disse spanske ordene ut av munnen før hukommelsen spiller meg et puss, så jeg lar det stå til. Kort tid etter står taxien midt i gata, hvor den ikke kan stå mer enn noen sekunder, og under tilrop fra de tre gjenværende om at vi ikke kan reise før betaling har funnet sted, kaster jeg meg inn i taxien; den har jeg bestilt og den skal jeg ha! Men sjåføren er vennligheten selv, og etter litt engelsk-spansk-norsk babbel, skjønner han at han må vente til vi er klare.

Tusen takk Elisabeth og Rune, for en hyggelig kveld med god mat og godt drikke! Vi satte stor pris på denne kvelden!

Barcelona's berømte modernista-arkitekt Antoni Gaudi har satt mange spor etter seg i byen, og La Familia Sagrada er det mest storslagne. Det gjenstår fortsatt omfattende byggearbeider på denne praktfulle kirken, som etter planen skal stå ferdig i 2030 eller noe deromkring.

Planen var å besøke La Pedrera, et annet Gaudispor, men billettkøen styrer oss heller gatelangs nedover mot Placa Catalunya og videre ned La Rambla. Innom markedet selvfølgelig, og videre ned til havneområdet. Tid og dag og dagers rekkefølge er gått i glemmeboken, alderen krever sitt, må vite, det får være nok at hukommelsen dekker begivenhetene om den ikke også skal slite med andre uvesentligheter....Derfor blir dette reisebrevet herfra et tilbakeblikk på opplevde ting og steder, uten å feste dem til tidspunkter, noe som kan virke meningsløst for den som har sansen for den eksakte vitenskap, men bær nå over med en sliten hjerne og vis litt toleranse og forståelse....takk!

Som sagt; ned La Rambla og ut i havneområdet, Barceloneta og Port Vell med sine strender og mange restauranter og store fritidsbåthavn.

Ved en senere anledning kommer vi tilbake hit, og Rune og Elisabeth trenger et bad etter spaserturen blant annet gjennom Parque Ciudad. Etter badet dusjer man av seg saltvannet, og som bildet viser ønsker de ikke kontakt med nakenbaderen som kommer hakk i hel, noe som jo er forståelig nok. Denne karen ga seg ikke så lett, han spradet rundt iført sandaler, og kun sandaler, forlot etterhvert strandområdet med kursen mot en restaurant, da iført solbriller i tillegg. Dette er nok ikke vår stil, og vi følte det som lett ubehagelig....og veldig unødvendig.

Akvariet (l'Aquarium de Barcelona) ligger i Port Vell og er digert. Dette er første gangen vi er der, og størrelsen imponerer oss. Her finnes alt, fra flyndre og torsk til hai og skorpionfisk. Den store tanken Oceanarium gir nærkontakt til fisk vi ikke ville drømme om å svømme sammen med; gråhai og rokker er majestetiske nok og flotte å se på fra inne i en glasstunnell. Mange merkelige skapninger, blant annethavhest som til forveksling ligner tangklaser, vanvittig fargerike og selvlysende fisk svømmer rundt og viser seg frem, i det hele tatt et fascinerende sted å tilbringe litt tid på.....eller i.

I Barri Gotic ( det gotiske kvartalet) befant hovedkontorene til middelalderske håndverkerlaug seg, og bydelen bærer tydelige arkitektoniske spor fra 1200 – 1400-tallet. Her ligger også Catedral de la Seu, en imponerende kirke med klosterhage, der de alltid tilstedeværende hvite gjess representerer renheten til Santa Eulalia, Barcelona's skytshelgen.

Dagene med opplevelser blir krydret på kveldstid med god mat (Kirsten skal ha ros for kokkeleringen), godt drikke og hyggelig samvær. Det er godt å strekke kroppen etter mye farting, og de fleste kveldene møter vi senga i rimelig tid. Kreftene må disponeres, dagen derpå krever sitt, og vi må sørge for at vi ikke blir hengende etter yngre og bedre trente kropper.

I god form og med godt mot tar vi bilen mot vinprodusenten Torres, for omvisning og vinsmaking. Derfra går turen, via en omvei som Garmine fant, til Montserrat. Denne kommersialismens høyborg og fantastiske plass, både historisk, arkitektonisk, kulturmessig og naturmessig, betar oss nok en gang. Vi sender våre gjester opp Funicular'en, en bratt Fløyen-bane som vi feiginger velger vekk, så de får se toppen av fjellet og utsikten derfra, og som vi veldig gjerne skulle vært med på, men ikke tør. Vi gleder oss til å se bildene herfra! 

Det er på hjemveien herfra, på vår siste utfluktsdag, at vi endelig kan ane små tegn på kondisjonssvikt hos våre konkurrenter. Praten går ganske livlig de første 5 kilometerne, men gradvis avtar snakkelydene i bilen, og etter 11 kilometer er det dørgende stille. Jeg synes å kunne høre noen små snorkelyder der bakfra, men det kan jo ha vært innbildning. Og jeg må nok innrømme det; hadde jeg sittet i baksetet den dagen ville snorkelydene kommet etter 3 kilometer....

Den siste dagen før våre gjesters hjemreise benyttes til sol og bad. Vi visste det ikke da, men det kom oss for øret noen dager etter at stranda vår hadde vært stengt i ti dager midt i august. Grunnen var et par gråhai som hadde lagt seg til rett på utsiden, og med en størrelse på et par meter er ikke det den typen fisk vi gjerne hilser på mens vi bader.

Vi takker for en ukes hyggelig samvær, noe vi gjerne gjentar hvis anledningen byr seg!

De to første dagene etter deres avreise, skal det nok innrømmes at vi lå med beina i været for det meste, vi er jo ikke vant til slikt tempo!

Mer om annet i neste reisebrev!