Gamle naboer og gode venner på
besøk 2. - 9.september
Rune og Elisabeth er på vei til en
ukes samvær, og er blitt lovet litt losing i ukjent terreng. På
forhånd har vi innhentet litt informasjon om hvordan
treningsgrunnlaget deres er, med tanke på vårt eget sviktende, og
hvordan løpet skal legges opp. Jeg hacket meg inn på Runes
treningslogg, hvor jeg hentet følgende notat, som jo vitner om
langsiktighet og gjennomtenkt forberedelse :
« ..siden
begynnelsen av juni vil jeg anta vi har tilbakelagt omtrent ca 3000
km landeveisritt (i bil), 70-80 timer i maritimt miljø (i båt og
strandstol) og 20 - 25 km til fots. Så vi frykter ingen formsvikt,
formen er på... «
Hvilket ord, det siste i hans
loggnotat, ble borte i eteren under en ellers vellykket hacking? Vi
frykter det verste og mener med stor grad av sikkerhet at det skal
være «topp».
Så følger noen nesten søvnløse
netter og neglbitende dager; hvordan skal vi klare å holde tritt?
Ingen vei tilbake, det må utarbeides et nådeløst program og settes
målsettinger.
Fra landing til ankomst campingplassen
er det to og en halv time, eller ble det tre?, inkludert innkjøp av
diverse til å putte i kjøleskapet. Det blir en avslappende
ettermiddag og kveld, varmen setter begrensninger på
aktivitetsnivået, som innskrenker seg til en kort introspasertur på
campingen samt mat og drikke.
Vilanova står på programmet dagen
etter, og vi må komme i gang skal vi oppnå målsettingene som er
nedfelt i i et nitidig utarbeidet program, vel vitende om at våre
gjester har et annet og bedre kondisjonsgrunnlag enn deres guider. Vi
satser på å gå høyt ut på banen, i den forvissning om at angrep
er det beste forsvar, og svinge pisken fra første stund. Våre
kalkulasjoner innebærer selvsagt en viss risiko for at vi faller for
eget grep, men dersom strategien lykkes, kommer vi til å sole oss i
glansen av....tja....selvtilfredshet, kanskje?
Da skjer nettopp det som skal ta luven
fra oss; i nesegrus beundring og med geipen på haka ser vi våre
gjester kommer
joggende fra hytta de bor i, i strålende form
og upåklagelig stil ; « .. er dere klare?»
Bussen til byen, vandre gatelangs,
sitte ved vannhullet på en stille gatekafé, med andre ord en rolig
oppstart. Våre hoders sindige strategi er revurdert og målsettingene
nedjustert, helt automatisk og ubevisst., fremkalt av varmen og
sikkert gammel vane.
På veien ned mot havneområdet
passerer vi byens eldresenter, en gammel fornem bygning med staselige
utsmykninger og fantasifulle figurer i hagen. Vel inne i dette flotte
uteområdet pirker en gammel kall oss på armen og hevder med vennlig
bestemthet at vi absolutt burde gå inn for å se interiøret, og med
stolthet i stemmen gjør han det klart for oss at fotografering er
helt OK.
For sikkerhets skyld får vi
personellets smilende bekreftelse på denne invitasjonen i det vi går
inn, som de beskjedne nordmenn vi er ønsker vi jo ikke å ta oss til
rette.
Og det er i sannhet et smakfullt og
stilrent interiør. Her hersker det en rolig og harmonisk atmosfære;
vi aner at norske kommuner, om de skulle se dette, antagelig ville
fornekte eksistensen av slike herligheter i et i forhold til Norge
fattig land.
Slike eldreklubber finnes i alle
spanske byer, blir vi fortalt, selv om de nok ikke er like flotte
alle sammen.
Badetøyet er pakket og stranda venter,
badevannet (henimot 30 grader) kan ikke tilby særlig grad av
nedkjøling fra en stekende het sol, men vannet er haifritt og
fristende.
Kirsten har bursdag, og dette skal ikke
gå upåaktet hen, det sørger Rune og Elisabeth for ved å be oss ut
på en bedre middag med tilbehør noen dager etter. Pika Tapa heter
restauranten som ligger midt på Vilanova's waterfront, og maten her
er upåklagelig, kaninkjøttet jeg spiste husker jeg framleis som
spesielt godt.
Kirsten har i flere år stukket penger
til en eldre herre som spiller fiolin i en av gågatene i Vilanova,
og denne felegnikkeren kan gjenkjenne Kirsten på flere hundre meters
avstand, for når hun kommer gående lyser gnikkerens ansikt opp i et
innsmigrende smil, dette smilet belønnes jo hver gang med en euro
eller to, så hvorfor ikke? Ved en av tilværelsens pussige
tildragelser skjer det at dette ukjente mennesket akkurat denne
kvelden, på Kirstens bursdag, og på denne restauranten, Pika Tapa,
der vi sitter og spiser bursdagsmiddag, kommer bort til vårt bord og
spiller en hyllest til min bursdagsfeirende kone. Veldig hyggelig, og
hadde han visst at du feiret bursdag Kirsten, hadde han glatt avstått
fra pengene.
Middagen avsluttes og toppes med en
brandy av Rune's favorittmerke, en Carlos som jeg ikke lenger husker
nummeret på (var det 1? eller 3?), denne kan trygt anbefales videre
til andre interesserte!
Så er det klart for kveldens lille
språklige utfordring, i det jeg blir bedt om å skaffe en taxi til
oss. Det må gjøres på spansk, tror jeg, og setter i gang de små
grå....i løpet av det halve minuttet det tar å tenke ut denne
enkle lille formuleringen, har de andre blitt enige om å tilkalle
kelneren for å få regningen. Konsentrert som jeg er om disse syv
spanske ordene i sirlig rekkefølge, har jeg ikke fått med meg
dette, og det slår meg heller ikke et det kan være fornuftig å
betale før vi reiser. Når kelneren dukker opp, ser jeg det som
ytterst nødvendig å få disse spanske ordene ut av munnen før
hukommelsen spiller meg et puss, så jeg lar det stå til. Kort tid
etter står taxien midt i gata, hvor den ikke kan stå mer enn noen
sekunder, og under tilrop fra de tre gjenværende om at vi ikke kan
reise før betaling har funnet sted, kaster jeg meg inn i taxien; den
har jeg bestilt og den skal jeg ha! Men sjåføren er vennligheten
selv, og etter litt engelsk-spansk-norsk babbel, skjønner han at han
må vente til vi er klare.
Tusen takk Elisabeth og Rune, for en
hyggelig kveld med god mat og godt drikke! Vi satte stor pris på
denne kvelden!
Barcelona's berømte
modernista-arkitekt Antoni Gaudi har satt mange spor etter seg i
byen, og La Familia Sagrada er det mest storslagne. Det gjenstår
fortsatt omfattende byggearbeider på denne praktfulle kirken, som
etter planen skal stå ferdig i 2030 eller noe deromkring.
Planen var å besøke La Pedrera, et
annet Gaudispor, men billettkøen styrer oss heller gatelangs nedover
mot Placa Catalunya og videre ned La Rambla. Innom markedet
selvfølgelig, og videre ned til havneområdet. Tid og dag og dagers
rekkefølge er gått i glemmeboken, alderen krever sitt, må vite,
det får være nok at hukommelsen dekker begivenhetene om den ikke
også skal slite med andre uvesentligheter....Derfor blir dette
reisebrevet herfra et tilbakeblikk på opplevde ting og steder, uten
å feste dem til tidspunkter, noe som kan virke meningsløst for den
som har sansen for den eksakte vitenskap, men bær nå over med en
sliten hjerne og vis litt toleranse og forståelse....takk!
Som sagt; ned La Rambla og ut i
havneområdet, Barceloneta og Port Vell med sine strender og mange
restauranter og store fritidsbåthavn.
Ved en senere anledning kommer vi
tilbake hit, og Rune og Elisabeth trenger et bad etter spaserturen
blant annet gjennom Parque Ciudad. Etter badet dusjer man av seg
saltvannet, og som bildet viser ønsker de ikke kontakt med
nakenbaderen som kommer hakk i hel, noe som jo er forståelig nok.
Denne karen ga seg ikke så lett, han spradet rundt iført sandaler,
og kun sandaler, forlot etterhvert strandområdet med kursen mot en
restaurant, da iført solbriller i tillegg. Dette er nok ikke vår
stil, og vi følte det som lett ubehagelig....og veldig unødvendig.
Akvariet (l'Aquarium de Barcelona)
ligger i Port Vell og er digert. Dette er første gangen vi er der,
og størrelsen imponerer oss. Her finnes alt, fra flyndre og torsk
til hai og skorpionfisk. Den store tanken Oceanarium gir nærkontakt
til fisk vi ikke ville drømme om å svømme sammen med; gråhai og
rokker er majestetiske nok og flotte å se på fra inne i en
glasstunnell. Mange merkelige skapninger, blant annethavhest som til
forveksling ligner tangklaser, vanvittig fargerike og selvlysende
fisk svømmer rundt og viser seg frem, i det hele tatt et
fascinerende sted å tilbringe litt tid på.....eller i.
I Barri Gotic ( det gotiske kvartalet)
befant hovedkontorene til middelalderske håndverkerlaug seg, og
bydelen bærer tydelige arkitektoniske spor fra 1200 – 1400-tallet.
Her ligger også Catedral de la Seu, en imponerende kirke med
klosterhage, der de alltid tilstedeværende hvite gjess representerer
renheten til Santa Eulalia, Barcelona's skytshelgen.
Dagene med opplevelser blir krydret på
kveldstid med god mat (Kirsten skal ha ros for kokkeleringen), godt
drikke og hyggelig samvær. Det er godt å strekke kroppen etter mye
farting, og de fleste kveldene møter vi senga i rimelig tid.
Kreftene må disponeres, dagen derpå krever sitt, og vi må sørge
for at vi ikke blir hengende etter yngre og bedre trente kropper.
I god form og med godt mot tar vi bilen
mot vinprodusenten Torres, for omvisning og vinsmaking. Derfra går
turen, via en omvei som Garmine fant, til Montserrat. Denne
kommersialismens høyborg og fantastiske plass, både historisk,
arkitektonisk, kulturmessig og naturmessig, betar oss nok en gang. Vi
sender våre gjester opp Funicular'en, en bratt Fløyen-bane som vi
feiginger velger vekk, så de får se toppen av fjellet og utsikten
derfra, og som vi veldig gjerne skulle vært med på, men ikke tør.
Vi gleder oss til å se bildene herfra!
Det er på hjemveien herfra, på vår
siste utfluktsdag, at vi endelig kan ane små tegn på
kondisjonssvikt hos våre konkurrenter. Praten går ganske livlig de
første 5 kilometerne, men gradvis avtar snakkelydene i bilen, og
etter 11 kilometer er det dørgende stille. Jeg synes å kunne høre
noen små snorkelyder der bakfra, men det kan jo ha vært
innbildning. Og jeg må nok innrømme det; hadde jeg sittet i
baksetet den dagen ville snorkelydene kommet etter 3 kilometer....
Den siste dagen før våre gjesters
hjemreise benyttes til sol og bad. Vi visste det ikke da, men det kom
oss for øret noen dager etter at stranda vår hadde vært stengt i
ti dager midt i august. Grunnen var et par gråhai som hadde lagt seg
til rett på utsiden, og med en størrelse på et par meter er ikke
det den typen fisk vi gjerne hilser på mens vi bader.
Vi takker for en ukes hyggelig samvær,
noe vi gjerne gjentar hvis anledningen byr seg!
De to første dagene etter deres
avreise, skal det nok innrømmes at vi lå med beina i været for det
meste, vi er jo ikke vant til slikt tempo!
Mer om annet i neste reisebrev!
