Chateaux-Chinon, Frankrike

Francois Miterrand  har samlet en anselig mengde personlige gaver fra tiden som Frankrikes president. Disse er forært til hans hjemby Chateaux-Chinon i et flott museum som er vel verdt å besøke
Vi forlater Ruhr og kjører inn i Belgia. I flere uker har jeg drømt om blåskjellunch i dette landet. Ingen serverer blåskjell som Belgia; ferske, servert med pommes frites og et utvalg av 10-20 forskjellige sauser de kokes i. Tenna løper i vann, billig er de og, Kjell's forslag om deling av en porsjon blir avist, dette skal bli etegilde. Fra Belgia skal vi kjøre Luxemburg på langs, en ny vei for oss, med nye opplevelser. Garmine får koordinatene for kveldens overnatting, rett over Franskegrensen.

«Mitterrandmuseet, det vil jeg se, dit reiser vi, kan du finne det?» Dette museet ligger i en liten fransk landsby hvor Francois Mitterrand ble født og siden ble borgermester. Som fransk president mottok han en masse gaver fra andre statsledere og ellers viktige personer, og deler av disse gavene er samlet på museet i denne lille landsbyen som ingen av oss husker navnet på. Etter litt leting finner jeg museet og finner samtidig noe nytt om Tempelridderne. Katarene og Tempelridderne, så forskjellige, Katarene som forkastet den materielle verden og Tempelridderne som ikke kunne få nok av de materielle goder. Begge ble de bannlyst av Vatikanet og Paven og begge fikk de en hær sendt ut etter seg, målet var å utrydde hver eneste en. Begge har de satt mange og tydelige spor etter seg i Frankrike. Nå er jeg rask til og fordype meg i historie, tiden flyr og jeg dukker ikke opp av boken før gemalen undres over at Belgia skilter veiene på tysk. Godt tilbakelent med cruicekontrollen på har gemalen fulgt Garmines anvisninger mot overnattingsplassen i Frankrike, hun var ikke informert om blåskjell og Luxembourg på langs og fant ut at vi sparte 2 minutter på å kjøre inn i Tyskland for så å krysse grensa til Frankrike. Skyldspørsmålet blir ivrig debattert de neste minuttene og mens to stabukker diskuterer Danmarks og Belgias skilting, GPS som hjelpemiddel, Schengenavtalen og fravær av landegrenser, nærmer vi oss Frankrike. Våpenhvile blir inngått og via en omvei kjører vi inn i Echternach i det nedre hjørnet av Luxembourg. Herfra følger vi elva Mosel til Frankrike. Reisehåndboken beskriver turen som en av de vakreste strekningene i Luxembourg, noe som får Kjell til å ymte frempå om det nå var så farlig at vi ikke fikk se landet på langs, han liker Lågendalen bedre.




På vei til Chateau-Chinon og Mitterrandmuseet passerer vi Bourgogne's vinhovedstad Beaune. Denne byen fortjener egentlig et stopp, vi har vært her tidligere, men vær og tidsnød gjør at vi velger å kjøre forbi. Beaune er spesielt kjent for to ting: vinkjellere og Hotel-Dieu (Guds Hotell), som ikke er et hotell, men et meget spesielt og rikt utsmykket sykehus bygd i 1443. Vi kjører nå langs Côte d'Or, den gyldne skråning, hvor man finner flere verdensberømte Bourgogne slott. Côte d'Or er en liten skogkledt fjellkjede som gir ly for vinden og beskytter vinstokkene. Det er varmt, tørt og jorden er kalkholdig, noe som gir ekstra smaksrike, flotte druer, som så blir til noen av verdens dyreste viner.
Personlig synes jeg mye av dette er juks og bedrag og har problemer med astronomiske summer som forlanges for en flaske. Etikkettene prydes av Grand-Cru og Premier Crue, to toppbetegnelser for franske viner. Nå er det faktisk slik at det er det enkelte druejordet som får denne betegnelsen, og den følger arealet og druen helt uavhengig av årets kvalitet.



Musee du Septennat (Mitterandmuseet) ligger i et gammelt kloster i den lille byen Chateaux-Chinon. Her finnes morrsomme, kostbare og antikke gaver Mitterrand mottok i de 14 årene han var Frankrike's president. Skandinavia har tydligvis ikke tradisjon for kostbare gaver, fra Norge består gaven av bilde av Kong Olav, den svenske gaven er en krystallvase med bilde av det svenske slott,
og fra Danmark kommer det et kakefat fra den kongelige porselensfabrikk. Nei, da er det artigere med de fattige afrikanske land med sine utstoppede løver, geparder,buer/piler,masker, elfenben etc. Russland, Asia og enkelte av araberstatene, de kan virkelig dette med gaver: antikviteter, hele stuemøblement av det flotteste treverk med innfelt elfenben og rike utskjæringer. Utstillingen er både interessant og morsom og vel verdt vårt besøk nr. to.


Regnet øser ned, det lyner og tordner, og vi nærmer oss Tempelridderborgen som var årsaken til tidligere disputter, en by og en festning som står slik den ble forlatt. Borgen er åpen for publikum og det kreves ingen spesiell søknad for og komme inn på området.
Kjell er velvilligheten selv, selvfølgelig skal vi besøke borgen. Jeg vet han gjerne vil komme seg til Spania, vi får besøk og han vil helst komme ned noen dager før. Han er tålmodig og snill han mannen min.
Jeg dropper borgen, det øsregner, regntøy har vi med oss, men brillene kommer til å bli umulige å se igjennom og uten dem ser jeg ingen ting.
Så Viva Espaňa , vi er på vei...........

Bremen, Tyskland

Avreise

Endelig er dagen her som vi har lengtet etter, On the road again , Kjører E6 den snareste vei , en bussjøfør en bussjøfør....... melodiene går gjennom hodet mens Superspeed frakter oss til Hirtsals. Skuldrene er oppunder ørene og stresset nekter å fjerne seg. Har du husket?, hva har du glemt?, da får vi kjøpe nytt!, hva er det verste som kan skje? Joda, vi er i reisemodus.
Det er jo alltids tid til gourmetopplevelser underveis ...


Av ferja og 30min. kjøring til overnattingsplassen. Kjell utnytter halvtimen godt med et sterkt verbalt kåseri om deling av kjøring, null stress, middagshvil og kunne gjøre hver sine ting, ...og jeg som trodde han var trøtt på ferja!
Med gårsdagens kåseri i bakhodet tar jeg klokelig rattet neste morgen, sånn rundt klokka 10 kommer snorkelydene, det er nok her middagshvilen kommer inn. 3 timer senere blir jeg litt usikker; kanskje det passet bedre dette med å gjøre hver sine ting; han sover og jeg kjører.
Gamlefar våkner opp etterhvert, overrasket over danske veimyndigheters vilje til å skilte på tysk.
Nå har jeg fått beskjed fra min mor om at disse reisebrevene ikke må være så lange, det er jo så mye tekst som skal fordøyes, så det er best vi kommer igang med Bremen.
Fra Bremen


Bremen

Tilfeldig oppdaget vi at Bremen var en gammel Hansaby. I vår uvitenhet var vi skråsikre på at disse byene lå som perler på en snor langs Østersjøen og at vi hadde vært i de fleste. Med denne vår nye viten var Bremen brått satt som første stopp på turen.
Garmine var i godlune og loset oss rett til oppstillingsplassen, og i solskinn og 36 grader (i skyggen) inntok vi byen. Rådhus, kirker og gamle smug måtte gi tapt til fordel for de lokale bryggerier, 36 grader fordrer et solid væskeinntak.

Plutselig kom jeg i tanker om at 3 liter væske i løpet av en time faktisk kan koste deg livet og bragte umiddelbart denne viktige kunnskapen videre til gemalen. Etter litt filosofering over problemet kommer det lakonisk; det kan umulig gjelde øl.
Fra bargata i Bremen

Utover kvelden trakk det seg opp til lyn, torden og regn. Vi satt på en bierstube langs elven godt under en parasoll og nøt synet av naturens krefter. Forslaget om taxi ble nedstemt, gamlefar følte seg som 20 og så frem til en relativt våt spasertur hjemover, rent deilig skulle det bli å vandre i styrtregnet mens himmelen lyste opp i taggete lyn og det drønnet rundt deg. Joda, vi spaserte.....

Vi var to dager i Bremen, som viste seg som en svært så koselig by, og vi reiser gjerne tilbake ...

Solgården og Vilajoyosa, Spania

Etter en strålende varm og solrik dag i Peniscola går ferden videre sørover mot Benidorm og stedet der Solgården ligger som et skinnende hvitt, dog lavmælt, praktpalass i solens svinnende kveldsstråler.
Vi er på vei for og besøke far/svigerfars foretrukkne feriested. Et par dager var satt av til dette eldresenteret under den spanske sol. Fire dager og litt ydmyke etter å ha blitt slått i både spasertempo og minigolf av den eldre garde kom vi oss videre, vi skulle gjerne blitt lenger.
Dette er stedet vi skal til når vi trenger trygghet og noen som tar vare på oss.
Svigerfar hadde ordnet med parkering for oss inne på området og dette er den beste campingen vi har vært på..
Solgården ligger praktfullt til i åssiden ved Vilajoyosa

Et opphold her kan nok i utgangspunktet virke dyrt men vi fikk se hva tilbudet omfatter og hvordan det er tilrettelagt, så nei, vi synes faktisk det må være verdt hver krone. Gå inn på Solgården.no hvis dere kjenner noen som kunne tenke seg en reise hit.....
Har du lurt på hvorfor gull måles i karat?? Hørt om Johannesbrødtreet, et stort tre med belgfrukter som blir 10-15 cm lange. Inne i belgene finner du bønner og disse bønnene veier nøyaktig det samme, alle sammen, år etter år og det er denne bønnens vekt som måles/veies i karat. Det lærte jeg i Sansehaven på Solgården..
Svigerfar briljerte i minigolf

Villajoyosa viste seg og ha en riktig så trivelig gamleby, trange gater og sterke husfarver preget bildet. De sterke husfarvene skyldes vistnok at fiskerene skal kunne kjenne igjen sine hjem der ute på havet.
Caterpillar er sommerfugllarver som er giftige, her i et typisk rede

Benidorm ligger bare noen kilometer vekk og hit skulle jeg (Kirsten) til tross for Kjells motstand og svigerfars understrekning av at det var bare skyskrapere. Selvfølgelig fant jeg byen sjarmerende og parken/utsiktspunktet Balcon del Mediterraneo som ligger på en høyde mellom de to strendene ga panoramautsikt over området. Skal jeg være erlig blir ikke Benidorm belemret mer flere besøk, dette minner mer om Manhatten en en Spansk fiskeby.
Vilajoyosa

Vilajoyosa er en typisk kystby med trivelige trange gater og smug

En liten pause på en av byens mange plazaer

Peniscola, Spania

Sno og gufs, regn og vinterkulde, hutrende kvelder og iskalde morgener, dynejakker og ullstrømper, alt dette er bare noe av det vinteren i Vilanova i la Geltru har hatt å by på for oss solsøkende og varmelengtende nordboere. Loddet er kastet; vi reiser fra plassen med god samvittighet, dog etter en noe tårevåt avskjed med våre nye britiske og svenske venner, og vær- og klimamessig ser vi på Syd-Spania og Portugal omtrent som folk under emigrasjonen så Amerika som Mulighetenes Land. Men hva fant de der, disse fattige, men brave europeere som ga seg Atlanterhavet og Det Store Ukjente i vold? Er vår værskjebne lenger sør et like usikkert sjansespill som det våre forgjengere gamblet på på vei over dammen? Og hva sier Giske til spill av denne typen? Jeg ser for meg avhengighetsdannelse like rundt hjørnet....
Ikke desto mindre; innsatsen er ugjenkallelig plassert, og de første dagene bringer med seg et hell hverken jeg eller noen jeg kjenner har hatt på travbanen eller i lotto.

Peniscola
er en sjarmerende liten kystby med gamlebyen plassert på en liten halvøy, der toppen er omkranset av borg som blant annet noen hvikledde riddere med rødt kors holdt til en gang i tiden. Men historie er Kirstens ansvarsområde, jeg sørger kun for bilder....
Pave Benedict XIII og Kirsten
Og jeg deler så gjerne litt historie med alle som gidder å lese, Kjell setter pris på avlastning og lidelsesfeller.... Jan Guillon og bøkene om Arn har skylden for den interessen jeg har for tempelridderne, vi skal følge dem litt i Portugal også.
Tempelridderne bygde borgen på noen ruiner av en arabisk festning på slutten av 1200-tallet. Det mest uvanlige med borgen er plasseringen, riddernes fremste oppgave var og trygge pilgrimmer og da spesielt på ruten til Santiago. Nå gikk det ikke mange tiår fra borgen var ferdig til ridderne ble bannlyst av pavestaten og gikk en dyster skjebne i møte. Bålbrenning, halshugging itillegg til bannlysning og kirkens løfte om tilgivelse og evig liv for alle som gikk i strid mot ridderne førte til at ridderordenen forsvant men siden gjennopstod som Kristusridderne i Portugal.
Borgen ble siden residens for nettopp en pave og på nytt til besvær for den katolske kirke.
Pave Benedict XIII, valgt på slutten av 1300, ble avsatt i 1414 men hevdet frem til sin død i 1423 sin rett til pavetilttelen. Han bodde og utførte sitt embete på borgen. Faktisk er han den eneste paven jeg vet om som er avsatt, noen som har hørt om andre?? 
Peniscola ligger vakkert til på en halvøy
Et dødens venterom, fangebur fra middelalderen